Putins krigføring i Ukraina vekker følelser og forestillinger fra den kalde krigens dager. Den er blitt en vekker, og vi har blitt tvunget til å innse at vår store nabo i øst har utviklet seg til en mafiastat.
Det tegnes samtidig et bilde av Putin og hans venner som notoriske løgnere, uten hemninger når det gjelder å presentere «sannheter» og retorikk som passer i deres kram. Trusler om en 3. verdenskrig inngår også i dette arsenalet.
En hjelp til innsikt om dimensjonene i det vi her står overfor kan være boken «Veien til ufrihet. Russland, Europa og USA» (2018), skrevet av Timothy Snyder. Snyder er en kjent og prisbelønt historieprofessor ved Yale i New York, med holocaust og Øst- og Sentral-Europa som spesialfelt. Akkurat nå, i 2022, finner man i bokhandelen et utdrag av denne boken, i form av et blått og gult hefte på 125 sider under tittelen «Ukraina».
Her får man et sammendrag av Ukrainas politiske historie, og får synliggjort hvordan Putin siden år 2000 har produsert myte på myte om det historiske forholdet mellom Russland og Ukraina, der Russland, ifølge Putin, nå har inntatt offerets rolle mot Vesten – som han beskriver som «nazister, fascister og homoseksuelle». Frem til overfallet og annekteringen av Krim i 2014, var hans retorikk til forveksling lik Hitlers i 1939, der påståtte overgrep – den gang mot tyskere – tjente som legitimering av okkupasjonen av Østerrike, Tsjekkoslovakia og Polen. Putins anliggende nå er Ukrainernes behandling av russere.
Putins retorikk og krigføring har tilsynelatende stor tilslutning på hans hjemmebane. Men Putins Russland er blitt et diktatur. Hva betyr folkets støtte når informasjonen er manipulert og opposisjonen fjernet?
Snyders budskap kan kort oppsummeres slik:
- Det finnes åpenbart ingen grenser for hvilke grusomheter regimet er villig til å begå mot andre, også sivile, dersom man ser seg tjent med det.
- Det finnes heller ingen grenser for hvilke løgner regimet er villig til å ta i bruk, for å motsi/røyklegge slike grusomheter.
Forståelsen av hva dette russiske regimet egentlig representerer, kan for mange være ny. Slett ikke alle har tidligere gjennomskuet russisk løgn og propaganda. Hendelsene på slagmarken i Ukraina gir oss imidlertid bilder som ikke lenger er til å misforstå. De forteller samtidig noe om den nærmest grenseløse naiviteten norske myndigheter har vist overfor Russland i bestrebelsene på å skulle fremstå som en god nabo.
Et ferskt eksempel fra 2021 er Solberg-regjeringens håndtering av Bergen Engine-salget til et selskap eiet av russiske oligarker. Etter uker med mediekjør endte det til slutt med at salget ble stoppet, og Bergen Engine ble senere solgt til et britisk konsern. Regjeringen sin håndtering møtte massiv kritikk og det ble høring i Stortinget.
Krigen i Ukraina innvarsler en ny politisk utvikling for Europa og verden. Russland vil ikke lenger kunne anses som en nasjon man kan ha vanlig forbindelse med. Landet fremstår for Norge som en røverstat og mulig trussel, en trussel landet må beskytte seg mot rent militært gjennom NATO-alliansen. Samtidig ser vi at utviklingen nå går i retning av at Norge også søker økt trygghet under EUs beskyttende vinger.
Sentralt i den nye utviklingen er den oppståtte og akutte råvare- og energikrisen og en eksplosiv prisøkning. Som stor energiprodusent er Norge i posisjon til å bidra til å løse de store utfordringene innenfor energiområdet. Adskillig mer krevende blir den sviktende tilgangen på andre viktige råvarer vi har kjøpt fra Russland og Ukraina. Men, også på andre områder enn energi kan Norge spille en rolle som leverandør til Europa, og dermed også styrke vår posisjon og relevans overfor våre allierte.
Det er for øvrig et tankekors at fortsatt kjøp av russiske råvarer, eksempelvis russisk olje og gass, samtidig representerer et direkte bidrag til landets krigsmaskin. Hvor effektive de igangsatte sanksjonene her vil være, gjenstår å se.
Norge vil i tiden som kommer måtte foreta smertefulle prioriteringer i sine budsjetter, blant annet en styrking av forsvaret, ikke bare til lands og i luften, men også til overvåking og forsvar av våre enorme havområder. Viktige tyngdepunkter i forsvaret av havområdene, vil ligge på Vestlandet og langs kysten. Den forestående oppgraderingen vil gjøre Forsvaret til en betydelig arbeidsplass, med tusener nye stillinger over hele landet, samtidig som flere vernepliktige vil bli kalt inn.
På nær sagt alle samfunnsområder av nasjonal og strategisk betydning, vil man måtte iverksette strengere beredskaps- og sikkerhetstiltak, blant annet med konsekvenser for det åpne informasjonssamfunnet vi forbinder med det norske demokratiet. Dette vil i fremtiden kunne bli et politisk stridsområde.
Ukraina er ellers et land den jevne nordmann har hatt begrenset kunnskap om. Krigen, brutaliteten og strømmen av flyktninger, også til Norge, vil endre dette. Båndene mellom land og folk vil trolig bli vesentlig styrket, der Norge over tid i stadig sterkere grad vil være villig til å innta hjelperens rolle. Dette er et spennende perspektiv i en ellers dyster utvikling.
Krigen i Ukraina gjør vår felles fremtid usikker og krevende. Utfallet vet vi ikke. Heller ikke utsiktene for Putins regime. Men som i Bond-filmen fra 1963, som overskriften på denne teksten henspiller på, får alle russiske kjeltringer til slutt sin velfortjente straff. Det må være vårt håp også i dag.
