Denne teksten er hentet fra Initiativ Vests ukentlige nyhetsbrev. Abonner på det her.
Det kan også være «faglig riktig» å kjempe for den lokale skolen. Det finnes noen saker som er absolutt rett eller absolutt galt, men det er sjelden du finner dem i lokalpolitikken.
Nyanser er det overalt, og absolutte fasiter må du til mattebøkene for å finne.
Spørsmålet om skolestruktur handler derfor mindre om fag og mer om å veie hensyn opp mot hverandre.
Denne uken gikk Innlandet fylkeskommune inn for nedleggelse av flere skoler og skolesteder, etter en oppsiktsvekkende het og riksdekkende debatt. Sentralisering følger sentraliseringens gang: Prognoser om færre elever fører til skolenedleggelse som fører til færre elever.
En faglig begrunnelse for sentralisering er en selvoppfyllende byråkratiprofeti.
Saker som dette oppfattes ofte som at den ene siden er faglig og rasjonell, mens den andre siden er følelsesstyrt. Fylkesordfører Thomas Breen (Ap) har i debatten lent seg tungt på at dette er fagfolkenes vurderinger.
Denne fremstillingen av fag mot følelser er jeg uenig i. Det handler om ulike politiske mål som må vektes opp mot hverandre.
Det ene målet er et godt og økonomisk bærekraftig skoletilbud.
Det andre målet er lokalsamfunn med tilgang på blant annet skoletilbud nær der folk bor.
Begge sider vil kunne vise til det overordnede målet om at skoletilbudet skal være likeverdig. Elevene med fire timers reisevei har ikke et likeverdig tilbud som dem som sykler i fire minutter, selv om de har samme lærer.
Hvis ditt politiske mål er å legge til rette for at folk skal ha offentlige tilbud nær seg, er det hundre prosent rasjonelt å være mot skolenedleggelser. Hvis målet er å gjøre mindre kommuner mer attraktive for tilflyttere, er det lett å begrunne faglig at skolene må bestå.
Akkurat som det er rasjonelt og faglig å møte befolkningsprognosene med et mer sentralisert skoletilbud.
Det er fordummende å si at dette bare er et lokalt spørsmål. Kunnskapsminister Kari Nessa Nordtun (Ap) vil ikke blande seg, fornuftig nok. Men det er en sammenheng mellom nasjonal og lokal politikk.
Jo mer staten blander seg opp i innholdet i barnehager, skoler, eldreomsorg og så videre, desto vanskeligere blir det for lokalpolitikere å ta egne hensyn. Bemanningsnormer, nye fag, nye linjer, utdanningskrav – alt dette innskrenker handlingsrommet og gjør det vanskeligere å opprettholde et godt nok tilbud på små steder. Tiltakene er velmente, men de bidrar til sentralisering; veien til hovedstaden er brolagt med gode intensjoner.
Jeg har ikke svaret. I alle fall ikke på hva som er fornuftig skolestruktur i Innlandet.
Men jeg vil advare mot en tankegang som sier at fraflytting er som en lekebåt på vei nedover elven, og at politikeres jobb da er å dytte den videre. Det er mulig å ta hensyn til dem som blir igjen.
