Når styringspartier blir rene maktpartier – en advarsel fra Bergen

29 september, 2023 | Innlegg, Makt og samarbeid

Les ukentlige nyhetsbrev fra Mathias Fischer og Initiativ Vest hver fredag ved å abonnere her. Det er forskjell på styringsparti og maktparti. Et styringsparti er alltid klart til å ta ansvar, bygge allianser og gjøre det som er rett også når det er upopulært. Et maktparti er noe annet: Det søker alltid å ta makten, […]

Les ukentlige nyhetsbrev fra Mathias Fischer og Initiativ Vest hver fredag ved å abonnere her.

Det er forskjell på styringsparti og maktparti. Et styringsparti er alltid klart til å ta ansvar, bygge allianser og gjøre det som er rett også når det er upopulært. Et maktparti er noe annet: Det søker alltid å ta makten, også når det går på bekostning av det som er rett. 

De siste par ukene har vist dette: Bergen har mange maktparti, men ingen styringsparti. 

Kaoset som råder i Bergen bystyre bør oppfattes som en advarsel om hva som kan skje når de stabiliserende faktorene sjangler i fundamentet. 

Begge tapte

Her er den korte, noen vil mene litt selektive, versjonen. 

Både Høyre og Ap mener Bergen bør slippe en omkamp om trasévalg for Bybanen. Verken Høyre eller Ap ønsker å slippe de to nye protestpartiene inn i avgjørende maktposisjoner. Oppfatningene deles av et stort flertall i bystyret. Det var mulig å nå målene.

Likevel endte det med at begge tapte. Hvorfor? Fordi Arbeiderpartiet klamret seg til makten litt for lenge, også når de burde sett skriften på veggen, og fordi Høyre var altfor utålmodige etter å bytte kontorer og var villige til å droppe valgløftet sitt for å komme ditt raskest mulig. 

Politikken trenger ikke være pen. Politikk er rå interessekamp, så litt spill og opphetete debatter har alltid vært en sentral del av demokratiet. For mye enighet og for mange kompromisser er ikke nødvendigvis et sunnhetstegn for demokratiet. Men det får være grenser for hvor skittent og stygt vi tåler at politikkens vesen ser ut. 

Nasjonale kriser i partiene

Nasjonalt står nå landets to såkalte styringsparti i hver sin krise. Det foregår helt reelle diskusjoner om lederne i Høyre og Arbeiderpartiet burde være statsministerkandidater om to år. Det ville vært en utenkelig situasjon for kort tid siden. 

Én av de interne konklusjonene etter Aps valgnederlag i 2017, var at de hadde vært for kompromissvillige og bidratt til for mange for forlik med høyresiden. Den neste perioden ble de et tøffere opposisjonsparti. (Det viktigste unntaket som tjener Støre til ære er at de holdt nede det politiske konfliktnivået under korona.)

Nasjonalt har ikke Høyre tatt rollen som kompromissmakere i opposisjon. De foretrekker å at motstanderen er regjeringen og resten av venstresiden. 

Det er lettere å være styringsparti når man er stor. Gode valgresultat gir trygghet og mindre å tape. Den brokete forsamlingen av mange små og mellomstore partier gjør det kanskje mer risikabelt for dem å ta tøffe styringsbeslutninger. 

Gir mindre langsiktighet

Resultatet er ikke pent, og det gir mindre forutsigbarhet og mindre langsiktig tenkning i politikken. Jeg er ikke blant dem som mener at man skal stemme Høyre eller Arbeiderpartiet av et prinsipp om at det er best når de store styrer. Norsk politikk har vært tjent med at de to utfordres av andre. Det gir utvikling i politikken, representasjon til mindretall og legitimitet til politikken. 

Likevel er det en forventing om at må det være en forventning om at de store partiene, sørger for den stabiliteten og trygge styringen som de skryter på seg i valgkampen. 

Hvis de blir mest bekymret for egne meningsmålinger og egne posisjoner, er jeg redd stabiliteten kommer for langt nede på prioriteringslisten. 

Les ukentlige nyhetsbrev fra Mathias Fischer og Initiativ Vest hver fredag ved å abonnere her.

Mathias Fischer

Dagleg leiar
Kjem frå Bergen og har bakgrunn som statssekretær for Venstre i Klima- og miljødepartementet, rådgjevar i TRY Råd, kommentator i Bergens Tidende og TV2.

Andre innlegg

Tradisjonen tro – en desentralisert fortelling om norske juletradisjoner  

Tradisjonen tro – en desentralisert fortelling om norske juletradisjoner  

Fra bryggerikrangler om den originale julebrusen til svineribbe vs. pinnekjøtt utforsker vi julens mangfold på Vestlandet. Tradisjonelle julemåltider avslører politiske valg i etterkrigstiden, mens syv slag småkaker og religion gir innsikt i regionens kulturelle arv. Denne artikkelen presenterer julefakta fra Vestlandet, krydret med litt historie og politikk. 

Share This