Dette var vårt nyhetsbrev i uke 43, sendt ut fredag 28. oktober.
God fredag!
Politikk er et enkelt spill: Partiene og politikerne sparker en ball rundt så lenge de klarer, og til slutt vinner Finansdepartementet.
Våren 2019 var det et ekte distriktsopprør som slo ned forslag om en grunnrenteskatt på oppdrettsnæringen. Allerede før utvalget til Karen Ulltveit-Moe hadde levert sin innstilling, sa de daværende regjeringspartiene nei gjennom vedtak på landsmøter og i landsstyrer. Et nei kom også fra Senterpartiet og Arbeiderpartiet.
Internt i partiene var motstanden særlig drevet fram av lokalpolitikere; Høyres landsmøte sa nei selv om Erna Solberg ba dem vente til utredningen var ferdig.
Eller ta E16 som eksempel: Et samstemt Vestland med både politikere og lokalbefolkning overbeviste i sin tid Ketil Solvik-Olsen om å velge K5, den dyreste og beste løsningen for vei og bane mellom Bergen og Voss.
Men grasrotopprør har kort levetid. Det gjør ikke mye inntrykk på embetsverket i Finansdepartementet hva Senterpartiets landsmøte vedtok for tre år siden. Rapporten har blitt liggende og ventet på det rette øyeblikket.
Det øyeblikket kom nå, fordi regjeringen trengte pengene.
Når budsjettene blir smalere, blir det mindre rom for politikken – så lenge politikerne ikke er villige til å ta tøffe prioriteringer. Tidligere har regjeringer hatt så mye friske penger fra skatt og oljefond at budsjettene har vært mye mer pluss enn minus.
Det har vært rom for politiske gjennomslag for partimedlemmer i distrikta som krever sine samferdselsløft. Det har vært råd til å si nei til økte skatter på næringslivet.
Det har vært råd til alt dette som Finansdepartementet nok helst har sett på som «kjekt å ha», ikke noe som man «må ha».
Når regjeringen nå vil innføre en ny skatt på oppdrett og ikke prioriterer E16, er det ikke bare et tegn på at budsjettene blir strammere. Det betyr at velgerne, lokalpolitikere og næringslivet er plassert lengre bak i køen. Makten tippes i favør embetsverket i hovedstaden.
Problemet er at det som er «kjekt å ha» i dag, blir til «burde ha hatt» i morgen.